Hei! Her er en av historiene fra boka Kua som ville bli farlig og 39 andre gøyale dyrehistorier. God fornøyelse!
Kua Gudrun kjedet seg. Hver dag var det samme. Stå opp om morgenen, gå ut på beitet nede ved havet og tygge gress sammen med de andre kuene. Tygge gress og sånn – hvor mye spenning var det i det? Gudrun ville ha litt mer action i livet sitt. Men hva?
En dag hun sto og glante sammen med de andre kuene fikk hun en idé. Hun ville skremme de andre kuene. Hun reiste opp hodet, sugde inn ekstra mye luft i kulungene sine og ropte høyt:
– BØ!
– Jøss, hva er det med deg da, spurte Betsy, en av de andre kuene, uten å blunke engang.
– Er du tett i nesa? Bø, liksom – MØ, mener du vel …?
Da bestemte Gudrun seg for å gjøre noe med livet sitt. Hun så for seg Grusomme Gudrun Ku. Eller Gudrun den fryktelige. Eller …
– Jeg må besøke kostymemakeren, tenkte hun. Han kan hjelpe meg til å bli Grufulle Gudrun. Hehe, hun måtte le høyt bare ved tanken på hvor farlig hun skulle bli.
Lenger oppi bakken holdt vaskebjørnen Edvardsen til. Han var kostymemaker og hadde litt av hvert på lageret sitt.
– Kanskje du vil være en rev? spurte han.
– Ikke grusomt nok, svarte Gudrun.
– Hva med bjørn?
– Nei, det blir for varmt med all den pelsen.
– Hva med hai, da? Stor finne på ryggen og skikkelig skarpe tenner?
Gudrun lukket øynene. Hun kunne se for seg Gudrun den grusomme i full haidrakt. Den farligste kua i kosmos.
– Den tar jeg, lo Gudrun. – Hvor mye skylder jeg?
– Et halvt spann med melk, svarte Edvardsen og satte fram ei bøtte.
I fullt haikostyme snek Gudrun ned til de andre kuene. Hun hadde en stor finne på ryggen som var festet med et belte. Og rundt munnen hadde hun noen voldsomt digre løstenner. Hun speilet seg i en dam.
– WOW! Jeg ser kjempefarlig ut, gliste hun og snek seg innpå de andre.
– Siden haier verken sier bø, mø, voff eller kykeliky, vil jeg heller si HAAAAI!, sa Gudrun til seg selv.
– HAAAAI! ropte hun så høyt hun kunne og åpnet den farlige kjeften sin.
De andre kuene spratt høyt til værs og løp av gårde livredde av skrekk.
Gudrun gliste rått. Men så skjedde det ikke mer. Kuene var borte. Og det var like kjedelig som før. Hun sto og tygde på litt gress da hun hørte noen kubjeller som spilte. Og der kom hele flokken med kuer tilbake – og alle hadde haidrakt på seg!
De prøvde å skremme hverandre litt, men det gikk ikke så bra …
Plutselig fikk en av kuene øye på en stor haifinne i vannet.
– Neimen, se! ropte Elsie – en av kuene. – En undervannsku!
Alle kuene stormet ut i vannet for å kikke på undervannskua. Så … på et bittelite sekund hoppet en diger hai opp av vannet og skulle til å ta tak i beinet til Betsy.
Før hun hadde fått ropt HJELP! trampet alle kuene bort til haien og stanget den med hornene sine og sparket ut tennene hans.
Da haien hadde rømt, sto kuene og så på hverandre.
– Det viktigste er ikke å være farlige, sa Gudrun høyt.
– Nei, sa de andre. – DET VIKTIGSTE ER AT VI STÅR SAMMEN.
Klikk her og se en artig liten snutt om kua som ville bli farlig